Å UPPLEVA den tyske okkupasjonen var nok ei svært blanda kjendsle. Du var aldrig trygg, tyskarne kunde når som helst koma og henta deg og taka deg med til tortur og fangenskap, ja, kanskì vart du likvidert. Elder du kunde bli utsett fyr flyåtak av dei allierte. Ein forferdeleg situasjon: i tillegg til å vera redd fyr tyskarne, måtte du ogso gå rundt og vera redd fyr å få ei bombe i hovudet. Men det var nok verst for deim som budde i tettbygde strok.
Fyr deim som budde på landsbygdi var nok livet mykì som fyrr, men det var jo stor mangel på mat og dei mest naudsynte varer, slik som såpe (såpe måtte folk laga sjølve, av dyrefeitt eller talg, samt kaustisk soda, salmiakk og vatn).
På den andre sida fekk mange arbeid av tyskarne, og tente pengar som dei brukte på svartebørs, eller dei betalte ned gjeld. For i 30-åri var det mange bønder og fiskarar som var svært gjeldstynga, og i løpet av krigen klarte mange å kvitta seg med mykì av gjeldi.
Motstandskampen hev i ettertid vorte glorifisert, men faktum er at ofte når nokon i motstandsrørsla sette kjeppar i hjuli fyr tyskarne, hevna Gestapo seg grusomt på uskuldige sivile. For i båe leirarne fanst det kriminelle element som såg sitt snitt til å utfalda seg, når høvet baud seg. Motstandsrørsla burde utelukkande begrensa seg til å vera auge og øyre fyr dei allierte, og i det løynde rekruttera mannskapar, byggja seg upp lager av våpen og utstyr, og trena mannskapi på bruken av dette i påvente av ny krigsinnsats. Samt bu deim på arbeidsuppgåverne som venta etter krigen.

Britarne borda det tyske tankskipet Altmark i Jøssingfjorden 16. februar og fridde 299 engelske krigsfangar.

7. april varsla Aftenposten Admiralstaben um at tyskarne skulde landsetja store troppestyrkar i Norìg. Utanriksdepartementet bad Aftenposten um ikkje å trykka meldingi.

Um morgonen 8. april vart det tyske lasteskipet Rio de Janeiro senka av ein polsk undervassbåt utanfyr Lillesand. Dei overlevande soldatarne sagde at dei var på veg mot Bergen fyr å "forsvara Norìg mot engelskmennerne". Noko som vel på ein måte var korrekt i deira augo, ettersom det vel berre var eit tidsspyrsmål fyrr engelskmennerne vilde okkupera Norìg. Dei var jo alt byrja angripa tyske sivilfartøy – og leggja ut miner – i norsk farvatn. Og dette fekk dei gjera utan motstand frå dei norske styresmakterne. Dermed var i praksis Norìg allereide med i krigen på alliert side.

At tyskarne var på veg fyr å okkupera Norìg fekk myndigheiterne i fleire dagar i rein klartekst, og likevel valde dei å ikkje gjeva ordre um mobilisering. Sannsynlegvis fordi dei trudde engelskmennerne vilde koma tyskarne i fyrkjøpet. Ved å ikkje mobilisera vilde då engelsmennerne kunna okkupera Norìg på ein lettvindt måte. Men det skulde altso ikkje ganga slik.

Norìg vart for fullt med i krigen 9. april, ved at Tyskland landsette styrkar i Oslo, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik.
Angrepet på Oslo vart seinka ettersom den tyske kryssaren »Blücher« vart senka i Drøbaksundet. Dermed fekk kongen og regjeringi tid til å røma nordyver. Tyskarne erobra deretter Oslo utan problem med ganske småe styrkar.
I Kristiansand fekk tyskarne derimot hard motstand, men til slutt slapp dei forbi grunna ei mistyding.

Narvik vart gjenerobra av dei allierte 28. mai.

7. juni rømde Kong Haakon, Kronprins Olav og regjeringi Nygaardsvold yver til Storbritannia, alle på same båt. Det var berre sovidt det gjekk bra.

8. juni rykka tyskarne inn i Narvik att.

Dei norske styrkarne kapitulerte 10. juni.

14. juni okkuperte tyskarne Tromsø og Bardufoss.

Det var på dette bel vel tri millionar innbyggjarar i Norìg, pluss rundt 400.000 soldatar frå Tyskland og Austerrike.

Um natti 28. februar sprengde norske sabotørar Norsk Hydro sitt elektrolyseanlegg fyr tungtvatn på Vemork ved Rjukan. Men tri månader etterpå var produksjonen i gang att.

Laksevåg ved Bergen fekk ein forferdeleg medfart av dei allierte. Den verste hendingi skjedde 4. oktober, då 194 mennesker vart drepne, millom deim 60 skuleborn og tvo lærarar ved Holen skule.

7. april vart Bergen bomba for 12. og siste gong av dei allierte.

8. mai vart Norìg eit fritt land att.

Det var på dette bel truleg millom 40.000 - 50.000 (kanskì so mange som 100.000) sokalla "tyskargjenter" i Norìg: unggjenter som hadde menga seg med dei tyske soldatarne. Ein av grunnane til at dei var so mange, var nok at dei tyska soldatarne hadde ståande ordrer um å handsama lokalbefolkningen på ein venleg måte; dei hadde til dømes ikkje lov å drikka seg fulle; og dei skulde uppføra seg særs høvisk mot norske kvinder.
Mange av "tyskartøserne" vart skamklipte, og dei fleste mista jobbarne sine. Ein god del av desse vart no internerte i fangeleirar, og fekk dermed straff utan lov og dom.
Dei som hadde gifta seg med tyske soldatar mista sitt norske statsborgarskap, og vart sende til Tyskland saman med dei tyske krigsfangarne. Mange av deim hadde småe ungar, og i Tyskland rådde det hungersnaud og elende.

Stortinget bestemde umsider at det ikkje skulde reisast riksrettiltale mot regjeringi Nygaardsvold eller nokon av enkeltpersonarne i regjeringi.

Dei tri siste daudsdomarne på norsk jord vart fullbyrda denne hausten. I alt vart 25 nordmenner og 12 tyskarar henretta etter krigen.

Engelske soldatar som vart sende til Norìg på slutten av krigen fekk utlevert eit hefte som heitte "Norway". Frå det kann me lesa:

Behaviour.  The Norwegians loathe the sight of German uniforms and the sound of German voices.  But we must not forget that in one respect the German rulers of Norway were extremely cunning.  They left most of the “ terror ” to the Gestapo and the S.S.  Ordinary German soldiers were rarely used against the people. In addition, the behaviour of soldiers towards Norwegian civilians was strictly laid down in German standing orders.  “ It is forbidden to get drunk ! ” ;  “ It is forbidden to act in an unfriendly manner ! ” ;  “ Soldiers will adopt a gentlemanly manner towards Norwegian women ! ”  That sort of thing.  Penalties for breaking these “ behaviour-orders ” were severe.  Most Norwegians belive the story of the housewife who complained that a German soldier had stolen a pot of jam from her kitchen.

Next morning she was sent for by the man’s C.O. to see him shot ! In spite, therefore, of the continual cold and aloof attitude of the people towards them, and in spite of the unspeakable brutalities committed by other Germans in the Gestapo, the ordinary German soldier behaved very correctly. This throws a great responsi- bility on us.  Since German soldiers behave reasonably well the Norwegians will expect us to behave practically like angels.  There is no room for a harp in a haversack.  All the same it is up to us, by our behaviour, to go several better than the enemy.  That will make everything so much easier, both for the Norwegians and yourself.

© www.leirdal.info